Å finne styrke i vanskelige tider

Det er ikke tvil om at vi er inne i en krevende tid nå under Koronapandemien, både i Norge og i andre land. Det er mye som nå kan være krevende for mange, og vi kan oppleve oss mer eller mindre isolert og ha ulike bekymringer. Å oppleve vanskelige tider er ikke nytt, det har mennesker både i Norge og i andre land opplevd tidligere. Og mange har opplevd vanskelige tider personlig, uten at nasjonen ellers er berørt. Det er faktisk noen ganger lettere å håndtere vanskelige tider når vi opplever det sammen med mange andre. Det å stå alene i en krise, som eksempelvis å miste noen du er glad i, kan ofte være ekstra krevende. Ikke bare den forferdelige opplevelsen av å miste noen, men også observere at andre ikke tar del i sorgen og at verden bare går videre som om ingenting har skjedd. Så det å oppleve vanskelige tider sammen med andre, i et stort fellesskap, kan gi grobunn for samhold, tilknytning, tilhørighet og sosial varme, noe som jo kan være en styrke i vanskelige tider. Vi får en krise, men vi gir hverandre styrke, som det ligger i en setning som Winston S. Churchill, Storbritannias statsminister under 2. verdenskrig, uttalte: «We make a living by what we get. We make a life by what we give.»

Opplevelsen av Koronapandemien og konsekvensene av alle tiltakene kan altså oppleves som mindre vanskelig når vi er i samme båt som alle andre. Det er imidlertid ikke til å legge skjul på at opplevelsen vil variere fra person til person og at det objektivt sett vil være noen som har det mer krevende enn andre i disse tider. Noen hadde kanskje utfordringer like før Koronapandemien begynte å herje og har fått disse utfordringene forsterket nå. Og det er ikke alltid slik at alle finner styrke i fellesskapet heller. Da handler det om å finne styrke et annet sted; nemlig inne i seg selv, gjerne det som mange betegner som indre styrke. Og her har vi mange tilleggsbegreper, som personlig styrke, mental styrke, sterk psyke og sikkert flere varianter som beskriver mye av det samme.

Kanskje du er som en løvetann?

Mange ser nok på løvetannen som et ugress og noe som vokser alle mulige steder der «ingen skulle tru at nokon kunne bu» og der du absolutt ikke ønsker den. En som er helt umulig å fjerne fordi røttene er langt under belegningssteinen eller asfalten. Det er nesten fascinerende, og irriterende, å se hvor en løvetann kan finne gode vekstvilkår under svært vanskelige forhold. En blomst skal jo vokse i jord og ikke i asfalt!

Noen av dere har sikkert hørt om «løvetannbarn». Dette begrepet har blitt en populær betegnelse på mennesker som klarer seg bra her i livet, på tross av vanskelige oppvekstsvilkår. Begrepet kommer nettopp av likheten med en løvetann; den vokser frem og blir gul og vakker under svært vanskelige vilkår. Men som det er forskjell på bl omster, så er det forskjell på mennesker. Noen klarer seg bedre enn andre under vanskelige forhold. Og det er jo egentlig ganske interessant, fordi det betyr jo at det kan være noen styrker som kanskje eksisterer hos alle, men som noen er bedre på å finne og hente frem enn andre. I psykologien bruker vi begreper som robusthet eller resiliens for å forklare at noen er mer motstandsdyktig (kommer av det engelske begrepet «resilience») enn andre i møte med ulike utfordringer. Og med det; hvilke styrker som ligger i det å være motstandsdyktig mot ytre belastninger og kriser.

Jeg tenker at de fleste mennesker har styrke til å håndtere kriser, noe som betyr at nettopp DU kan være som en løvetann. Men kanskje du må lete etter disse styrkene. Det er akkurat som i gjemsel; den som ikke leter, den finner heller ikke. Og noen ganger kan det være ekstra vanskelig å finne styrkene og da må vi faktisk bruke enda mer tid og energi på å lete etter disse. For de er der! Det er bare det at når vi kjenner oss ekstra sårbare og svake så er det så vanskelig å lete, finne og kjenne på styrkene våre. Egentlig ganske dumt at det er slik, for det er jo akkurat når vi er på vårt mest sårbare og ligger nede at vi trenger å hente frem disse styrkene.

Mitt skip er lastet med…

Vi har alle en historie med oss i bagasjen, der ulike hendelser og opplevelser har påvirket oss i den ene eller andre retningen. Hvis vi ser for oss at vi er som et skip som reiser på jordomseiling og som har reist i like mange år som vi er i alder, så kan vi forestille oss at vi har hatt mange stopp underveis der vi har hentet last som vi har tatt med oss videre på reisen.

Selve skipet, dets motor og innredning er det vi har som utgangspunkt for reisen, lasten får vi altså underveis. Vi kan tenke oss at skipet er slik vi er ved unnfangelse og at denne lasten er erfaringer, opplevelser og historier, både på godt og vondt, som vi har tatt med oss i livet. Ofte vil disse opplevelsene også ha tilknyttede følelser, det er jo nettopp derfor vi tar med oss denne lasten, den betyr noe for oss på et eller annet nivå. Lagringsplassen på skipet kan dermed assosieres med hukommelsen vår – det er her vi har lagret det vi så langt har tatt med oss på reisen.

Jeg har flere ganger utfordret mennesker som går til samtaler hos meg om å utforske sitt eget skip og sin egen last. Hvis de eksempelvis blir bedt om å notere ned sin egen livshistorie med fokus på hendelser som har hatt spesiell betydning, så klarer de fleste dette ganske greit. Når de nevner noen av disse hendelsene, så kan det være at de er usikre om dette egentlig er en betydningsfull hendelse eller ikke. Svaret på det ligger ofte i minnene; husker du det og henter det frem i bevisstheten så er hendelsen sannsynligvis betydningsfull for deg. Ellers hadde du sannsynligvis ikke lagret det i minnet i det hele tatt. Du fyller ikke opp skipet ditt med last som ikke betyr noe eller har noen mening. Da hadde du fort blitt et synkende skip! I tillegg har vi et slags system på hvordan vi lagrer denne lasten. Det som har vært spesielt truende og traumatisk vil vi helst lagre i bunnen av skipet, så langt bak som mulig. Faktisk så langt borte at vi slipper å se det når vi tar en inspeksjonsrunde. I psykologien kaller vi en slik last for traumatiske minner. Utfordringen med denne type last er at den plutselig kan «poppe» opp igjen, uten at vi ønsker det og uten at det er forberedt. Ofte skjer det som et resultat av at noe «trigger» disse minnene, gjerne en ny hendelse eller opplevelse som likner på disse minnene. Mange av dere har sikkert hørt om Posttraumatisk Stressyndrom (PTSD), det kjennetegnes nettopp av slike plutselige minner som dukker opp av ulike triggere, noe som gjør at vi unngår det som trigger disse minnene. Men det har faktisk sin funksjon, slike triggere skal hjelpe deg til å unngå en fare som du tidligere har opplevd.

På din reise har du også tatt med deg mange opplevelser av mestring, denne lasten er heldigvis lagret høyere oppe i skipet. Dette er minner som du henter frem både ved daglige gjøremål, oppgaver du skal gjøre på jobben og når du møter nye utfordringer der du må være kreativ, men der du kan bygge på tidligere læring. Når du står oppe i krevende situasjoner prøver du å finne strategier i denne delen av lasten, noe du ofte finner.

Noen ganger opplever vi imidlertid at vi ikke har tilstrekkelige strategier til å håndtere utfordringer vi står ovenfor og at situasjonen oppleves som ekstra krevende og vanskelig. For noen kan situasjonen med Koronapandemien og alle konsekvensene bli en slik situasjon. Da kan vi kjenne oss sårbar og miste troen på vår egen evne til å løse situasjonen. Vi finner rett og slett ikke den rette lasten i skipet vårt. Da er det lett å kjenne på håpløshet og si til seg selv at «jeg duger ikke, jeg er ikke god nok, jeg klarer ingenting». Og når vi kommer inn en slik sirkel av negative tanker om oss selv så er det svært vanskelig å finne styrkene sine, som jo faktisk er der, men som vi kan ha mistet troen på at er der.

Styrkene dine kan ligge dypt nede i skipet

Når det er spesielt vanskelige tider, kanskje som nå, og hvis du opplever at du har mistet troen på deg selv og egne mestringsstrategier, ja det kreves det faktisk et stykke arbeid. Da må du ta en inspeksjonsrunde i skipet ditt, ja kanskje mer enn bare en runde. Du må faktisk aktivt lete etter styrkene dine. Og noen ganger må du helt i bunnen og helt bakerst i skipet, der de truende og kanskje også traumatiske minnene er lagret. For det som er lett å glemme ved en krise er nettopp den styrken du brukte for å komme deg gjennom krisen den gangen det skjedde. For det klarte du jo, du fant styrken den gangen, ellers ville du vel ikke lest denne artikkelen akkurat nå. Kanskje du har opplevd et tidligere samlivsbrudd? De som har vært gjennom noe slikt, vet at det er ganske krevende. Men du fant styrke til å komme deg ut av det, og står du i det nå, som kanskje noen av dere gjør, så har du styrke til å håndtere det også. Du må bare lete lenge nok, så finner du lasten til slutt, den lasten du trenger for å få tilbake troen på «at dette vil jeg klare å komme meg gjennom, det har jeg vist før». Og i ekstra vanskelige tider kan noen også glemme en del av styrkene som ligger i den øvre delen av lasten og da vil du fort tro at du ikke mestrer, selv om du faktisk tidligere har mestret. Da må du på ny inspeksjonsrunde i skipet ditt og lete etter små seire, store øyeblikk, en eksamen du mestret, en jobb du klarte å få. Alle de små lastene som til sammen utgjør din styrke – og DA blir styrken større, det skal jeg love deg!

Så husk, du har mer enn nok ballast i skipet ditt – så lenge du leter så vil du finne styrke i vanskelige tider!